Vannbrønner i Berlin

Da jeg først besøkte Berlin, gikk det ikke lenge før jeg begynte å legge merke til vakre, utsmykkede vannpumper overalt hvor jeg gikk. Stående som sentineller fra en svunnen tid, traff deres solide enkelhet en nerve hos meg. Mitt indre barn, som for å være ærlig kommer frem ganske raskt, ba meg om å gi håndtaket et par solide pump, for å se om disse tingene fortsatt fungerte. Hva som skjedde neste forvandlede denne 30-år gamle mannen med det mest maskuline skjegget til en 13-åring, som hylte av glede da den fiskeformede tuten slapp løs sitt vanndeluge.<\/div>

Siden den dagen, hver gang jeg ser en av disse vannpustende drager fra en glemt tid, kan jeg ikke la være å smile mens jeg beundrer disse relikviene fra en tid hvor maskiner også var preget av skjønnhet og kreativitet. For å være ærlig, det har tatt tid og ganske mye personlig utvikling, men nå for tiden kan jeg vanligvis gå forbi disse vakre stykkene uten å lokke ut deres flytende skatt. Jeg er fornøyd med bare å beundre og å huske med den mest deilige hengivenhet, min første tur til Berlin. Den magiske sommeren for lenge siden da jeg ble forelsket i denne fantastiske byen og lovet meg selv at jeg en dag ville returnere og gjøre den til mitt hjem.<\/p>

Hver gang jeg møter en av disse pumpene lurer jeg på deres historie. Når ble de bygget? Av hvem? Hvorfor? Hvorfor fungerer de fortsatt? Alle disse spørsmålene og flere krasjer og kolliderer mens hjernen min kommer med ideer som både er plausible og fantastiske. Jeg motstår det sterke behovet for å Google, redd for at de kalde harde fakta vil frata meg magien og barndommens undring som følger hver gang jeg ser disse ydmyke vertene av H2O.<\/p>

I stedet lar jeg tankene mine vandre om folk hvis tørst ble slukket i en tid før Berlins vannforsyningsnettverk ble bygget, eller i krig og ødeleggelse når husene ble redusert til ruiner. Jeg forestiller meg folk som samles ved brønnen, snakker og ler med naboene mens de tar turer med å pumpe håndtaket og fylle sine tre-bøtter, spruter hvert annet lekende som barn på en varm sommerdag og glemmer et øyeblikk sine verdensproblemer.<\/p>

Jeg lurer på om pumpene er ensomme, eller skamfulle over at de nå sitter støvete og stort sett elsket. Kanskje de er det, men jeg liker å tenke at de sitter og venter, tålmodig avventende til en ny venn vrir på håndtaket, glade for å igjen bli trengt, selv om det bare er for å tilfredsstille nysgjerrigheten til en barnslig skjeggete mann.<\/p>